Hei, kjære nysgjerrige leser! Har du noen gang befunnet deg midt i en diskusjon og plutselig, bummm... absolutt stillhet?
Hvis svaret ditt er ja, er du ikke alene. Ingen unngår den ubehagelige verdenen av stillhet etter krangler, og tro meg, det ligger mye mer bak denne tausheten enn bare et enkelt raserianfall.
Hvorfor tier vi når vi krangler?
Jeg har hørt dusinvis av historier i konsultasjoner om par, venner eller kolleger som, etter en liten konflikt, bestemmer seg for å skru av radioen og sette luften på “mute”. Har du noen gang spurt deg selv om denne stillheten er for fred eller kald krig? Her kommer det berømte “bedre å ikke snakke før jeg har roet meg” inn i bildet. Ofte skjuler vi følelsene våre som den som gjemmer en hullete sokk: i håp om at ingen skal legge merke til det.
Psykologien forteller oss at etter en konflikt føler vi noen ganger at stillheten beskytter oss mot større skade. Det er som å trykke på “pause” i videospillet fordi du trenger å hente pusten. Det er en hundre prosent menneskelig forsvarsmekanisme. Men pass på: det kan også bli et farlig verktøy hvis vi bruker det for mye.
Føler du deg sint? Denne japanske teknikken vil hjelpe deg å slappe av
Stillhet: skjold eller sverd?
Her blir det komplisert! Noen bruker stillheten bare for å kjøle ned situasjonen, men andre bruker denne roen som straff: “Jeg snakker ikke med deg, så du lærer”. Det berømte “isbehandlingen” kan etterlate den andre med hodet fullt av spørsmål: “Var det virkelig så alvorlig det jeg gjorde?” “Hvorfor brøt han kommunikasjonen slik?”
Jeg har sett folk i konsultasjon, spesielt de med lav frustrasjonstoleranse eller vansker med å håndtere sinne, gjøre stillheten til sin komfortsone. Og selv om alder har lite å si, kan det noen ganger virke som et tenåringsdrama i voksne kropper, ikke sant?
Følelsene styrer
Fortell meg, kjenner du igjen den følelsen av å bli frosset fast fordi du ikke vet hva du skal si etter et ubehagelig øyeblikk? Mange har ikke lært å sette ord på sin irritasjon, så når faren truer, slukker de stemmen som den som slukker TV-en. Men sannheten er at bak denne stillheten kan det ligge usikkerhet, frykt for avvisning eller rett og slett uvitenhet om hva man skal gjøre med sinnet.
En interessant fakta: i østlige kulturer anses stillhet noen ganger som et tegn på visdom eller selvkontroll, men i Vesten forbinder vi det mer med straff eller forakt. Samme pause, to forskjellige filmer!
La oss bryte sirkelen: snakk selv om stemmen skjelver
Jeg sier alltid til mine pasienter: stillhet løser ingenting, det bare forlenger mysteriet. Har du aldri tenkt på at kanskje den andre personen ikke engang vet hvorfor du har vært stille? Assertiv kommunikasjon er den beste motgiften mot taushetens gift. Jeg husker en foredrag jeg holdt i et firma om konflikthåndtering; en av deltakerne innrømmet at han pleide å være taus i flere dager, helt til han lærte to ting som endret alt: å snakke når den indre stormen hadde roet seg... og å ærlig fortelle hvordan konflikten påvirket ham.
Hva om du slukker alarmen for stillhet og prøver å bruke ord, selv om de er klønete, selv om stemmen skjelver? Prøv det neste gang. Fortell personen hvordan konflikten fikk deg til å føle deg. Du vil se at ofte er det å bare lytte og bli hørt den beste måten å bygge bro på.
Skal vi prøve? Tross alt har selv stillheten en utløpsdato. Og du, vet du allerede hva du vil si når tausheten er over?