Tibet, kjent som "verdens tak", kjennetegnes av sin imponerende gjennomsnittshøyde som overstiger 4.500 meter.
Dette fjellregionen er ikke bare berømt for sin naturskjønnhet og rike kultur, men den byr også på betydelige utfordringer for kommersiell luftfart.
Flyselskapene har etablert praksisen med systematisk å unngå å fly over Tibet, ikke bare på grunn av høyden, men også på grunn av de tilknyttede risikoene som påvirker sikkerheten til flyvningene.
Utfordringer med Trykksatt Luft og Høyde
Et av hovedproblemene som flyselskapene står overfor når de vurderer flyvninger over Tibet, er trykking av kabinene.
I følge
Interesting Engineering, selv om fly er designet for å opprettholde et sikkert og komfortabelt miljø, kan enhver feil i trykking tvinge besetningen til å foreta et raskt fall til en høyde hvor oksygenet er pustbart.
I Tibet blir dette en utfordring, ettersom den gjennomsnittlige høyden i regionen (nær 4.900 meter) overstiger den anbefalte sikkerhetshøyden for en trygg evakuering.
I tillegg vanskeliggjør det fjellrike terrenget identifiseringen av passende steder for nødlandinger.
Nicolás Larenas, en luftfarts ekspert, påpeker at “i størstedelen av den tibetanske regionen, overstiger høyden langt den minimale nød-/sikkerhetshøyden”, noe som ytterligere kompliserer luftoperasjonene.
Ytelse til motorer i høyde
Ytelsen til jetmotorer påvirkes også av høyden. Jo høyere høyden er, jo tynnere er luften og lavere er oksygennivåene, noe som påvirker motorenes effektivitet.
“Jetmotorer trenger oksygen for å forbrenne drivstoff og generere skyvekraft,” forklarer mediet, og fremhever vanskelighetene med å operere under forhold med tynn luft. Dette fører til en lavere kapasitet for flyene til å operere effektivt og trygt i Tibet.
Klimaforhold og Luftfartsreguleringer
Værforholdene i Tibet er notorisk uforutsigbare, med plutselige stormer og kraftige turbulenser som utgjør en ekstra risiko for flyvningene.
Pilotene kan møte vanskeligheter med å opprettholde stabiliteten til flyet, noe som kompliserer luftfarten ytterligere i denne regionen.
I tillegg er det tibetanske luftrommet underlagt strenge internasjonale og nasjonale reguleringer.
Denne reguleringen begrenser ikke bare de tilgjengelige rutene for flyselskapene, men krever også spesialutstyr og opplæring for pilotene som opererer under disse vanskelige forholdene.
Air Horizont nevner at, til tross for at de fleste passasjerfly kan fly på høyder over 5.000 meter, er nødsituasjoner i Tibet problematiske fordi enhver sikkerhets høyde er under høyden til regionen.
Kort sagt, å fly over Tibet innebærer å møte en rekke utfordringer som gjør det mer ønskelig å unngå denne regionen.
Fra behovet for tilstrekkelig trykking og mangelen på nødlandingspunkter, til utfordringer med motorens ytelse og ugunstige værforhold, bidrar hver faktor til beslutningen fra flyselskapene om å omgå Tibet i stedet for å krysse det direkte.