5 ting ingen fortalte oss om tjueårene våre

Da jeg kom i tjueårene, og særlig da jeg begynte på universitetet som 22-åring, var det mye som endret seg. Og jeg var klar for det....

1. 1. Mange mennesker dør
2. 2. Kroppen din forråder deg
3. 3. Uansett hvor mye du hater hjembyen din, bryr du deg om hva som skjer med menneskene som fortsatt er der.
4. 4. Generasjonsforbannelser blir mer virkelige.
5. 5. Historien med mennesker blir foreldet. Vennene dine vil forandre seg på deg.

Da jeg kom i tjueårene, og særlig da jeg begynte på universitetet som 22-åring, var det mye som endret seg. Og jeg var forberedt på det. Noen av vennene mine skulle gifte seg. Studietiden var over, så bestevennene mine bodde ikke lenger nede i gangen. Jeg tok mer ansvar for økonomien min og aksepterte mindre og mindre hjelp fra foreldrene mine. Jeg hadde tre jobber, tjente ingen penger og var alltid sliten. Men dette var normalt. Kjærester, eksamensoppgaver og forsøk på å gjøre karriere var en del av hverdagen.

 Nå, som 25-åring, kan jeg sette pris på at foreldrene og mentorene mine forberedte meg på de grunnleggende utfordringene ved å være i tjueårene. Min korte periode som voksen ga meg noen utfordringer som ingen hadde forberedt meg på. Økonomiske vanskeligheter er hva de er, men det er et nytt tap av følelsesmessig uskyld som det ikke finnes noen "grunnleggende livsferdigheter" eller "å starte fra bunnen" som kan redde meg eller noen av oss fra.

1. Mange mennesker dør

 Noen av oss ble velsignet med å vokse opp med besteforeldre i våre liv. Det vanskelige med å ha besteforeldre i live i tjueårene, og hvis du er heldig, i trettiårene, er å se dem bli gamle og til slutt dø foran øynene dine. Min bestefars bortgang var det første store dødsfallet jeg opplevde. Minnet om å se helsen hans svekkes i ett år etter å ha kjent ham som en aktiv og frisk mann i 21 år? Ingen kan forberede deg på det.

 Men hvordan kan du være trist eller til og med sint når du hadde mer enn 20 år med friske besteforeldre som hjalp deg med å vokse opp? Fordi ingen kan forberede deg på å se foreldrene dine på sitt laveste punkt når de begraver sine egne foreldre og blir 20-åringer igjen som bare trenger en klem og en lur.

 Men det er ikke bare besteforeldrene. Det er menneskene du gikk på videregående skole med som taper sine kamper med psykisk sykdom, kreft og avhengighet. Den gamle læreren din ligger hjemme uten å svare etter et plutselig hjerteinfarkt. Du lærer virkelig hvor kort livet er.

2. Kroppen din forråder deg

 For å være rettferdig er hver og en kropp forskjellig, men uansett hvilken form kroppen din er i, treffer vi alle det samme uunngåelige på en eller annen måte: aldring.

 Det er ikke noe dramatisk, som memene sier, men det kan fortsatt påvirke selvtilliten din. Litt cellulitter her, mer problemer med å opprettholde vekten der. Kanskje noen sprekker i de leddene du legger press på mens du løper spor eller tar ballett som tenåring. Uansett hva endringene dine er, er de ikke de samme enkle løsningene de var for fem år siden. Du vil bare gå, gå, gå, men noen ganger kan du ikke, og du vet ikke hvorfor. Stoffskiftet ditt tar en alvorlig hit, og alt kan kaste det av nå. Kanskje du sitter ved et skrivebord for å jobbe. Kanskje du fikk en baby, eller kanskje du nettopp fylte 25 år og ting bare ikke "snapper" som de pleide å gjøre. Arvelige psykiske lidelser eller fysiske plager begynner å gjøre seg gjeldende, og kanskje er det på tide å søke hjelp fordi det blir tyngre for hvert nye ansvar du påtar deg.

 Det er en del av livet, og det er ikke verdens undergang. Men likevel, ingen fortalte meg at jeg måtte lære kroppen jeg har hatt hele livet på nytt når jeg fortsatt er så ung.

3. Uansett hvor mye du hater hjembyen din, bryr du deg om hva som skjer med menneskene som fortsatt er der.

 Merkelig, ikke sant? Så mye som filmene prøver å selge oss historien om den store drømmeren som stakk av til "den store byen" og aldri så seg tilbake, fungerer det ikke slik. Jeg vokste opp i en liten militærby, der gamle penger, komplisert historie, økende gentrifisering og klare raseskiller ble utfordret av de i min generasjon som valgte å bli. Da jeg skulle velge universitet, dro jeg til en storby med nye muligheter. Selv om noen ting har blitt bedre i hjembyen min siden jeg dro, er det mange ting som ikke har det.

 Hjembyen er der foreldre og kanskje besteforeldre bor og fortsatt påvirkes av det som skjer der. Som i hjembyer er det mennesker som blir værende for å slå røtter og aldri drar, men som virker veldig lykkelige. Med mindre hjertet ditt er et svart hull, er det fint å se folk som har det bra og vite at familien din er trygg. Det er trist og nesten rasende når du hører at naboens sønn, som hadde så mye potensial, ble fengslet for slike dumme avgjørelser. Det er hjerteskjærende når klassekameraten din, som ikke var vennen din, men alltid var en søt gutt, dør av en tilfeldig hjertesykdom. Og hvor i helvete er de lokale myndighetene når kriminaliteten øker, men lønningene og tilgangen til grunnleggende ting som dagligvarebutikker og offentlig transport har stått på stedet hvil siden du gikk ut av videregående skole for ti år siden?

 Det betyr ikke at du er i nærheten av dem som valgte å bli i hjembyen din. Det betyr ikke at du gjør stort mer enn å smile og si "så hyggelig" når en klassekamerat eller kollega forteller om spennende nyheter på Facebook. Det betyr bare at du har empati. Du er en hjemby rømling fordi det er det du var ment å være, men de som ble værende fortjener et godt liv like mye som du gjør.

4. Generasjonsforbannelser blir mer virkelige.

 Den "voksne tingen" tantene dine alltid snakket om? Det er bare mer smålighet og sladder, men noen ganger er det bare fordi noe mye mørkere blir feid under teppet. Du lærer ting du skulle ønske du aldri hadde visst om familiehistorien din, fra seksuell vold til affærer. Selv om voksne har leget seg fra det, eller i det minste hatt tid til å prøve, er det traumatisk å finne ut av det i tjueårene. Du kan ikke forestille deg at noen skader familien din. Det som er verre er at disse tingene skjedde for så lenge siden at det ikke er noe du kunne ha gjort eller kan gjøre med det. Du ønsker nesten at du aldri hadde funnet det ut.

 Etter hvert som du blir mer bevisst på hvem du er og hvordan du vil at livet ditt skal være, begynner du å se ting i familien din som du ikke liker. Visst, onkelen din var alltid en mer tradisjonell fyr, men du ser hvordan tanten din har utviklet seg gjennom årene og hvor misfornøyd hun fortsatt er med livet sitt. Det viser seg at onkelen ikke er "tradisjonell". Han er voldelig.

 Du ser hvordan depresjon, angst og en endeløs liste over psykiske problemer ser ut når en kjær har gitt opp terapi eller andre tiltak for å forbedre livet. Visst, du er en Millennial, så i det minste har du samvittigheten til å se det. Likevel, det er blodet ditt. Noe av det kommer inn i deg hvis du kommer for nær situasjonen eller tenker for mye på det.

 Dette er 1920-tallet. Tiden da du skal ta bevisste beslutninger for å sørge for at du skaper et bedre liv enn den forrige generasjonen.

 Innerst inne er din største frykt å bli dem.

5. Historien med mennesker blir foreldet. Vennene dine vil forandre seg på deg.

 Visst, livet skjer. Alle må vokse opp. Noen venner flytter, gifter seg, får barn og/eller starter en bedrift. Akkurat som familien vil vennene dine begynne å se annerledes ut for deg etter hvert som du vokser og utvikler deg. Venner utvikler seg også, og noen ganger blir de mennesker du ikke liker eller må holde større avstand til enn tidligere. Verre, noen ganger utvikler ikke vennene dine seg, og det begynner å vise seg. De kommer ikke overens med de nye vennene dine. De blir sjalu og sier ting som er langt under beltet eller et underhånds forsøk på å få deg til å se dårlig ut. Noen ganger er det ikke engang for å få deg til å se dårlig ut, men for å få dem til å se bra ut. En sjanse for dem til å minne deg på at du ikke er bedre enn dem bare fordi drømmene dine tar av før deres, eller enda bedre, for å minne seg selv om at de fortsatt er gode nok til å være din venn. Utviklinger som dette er farlige, men du prøver å gjøre innrømmelser fordi du har vært venner i X antall år. Kanskje dette bare er en fase?

 Sannheten er at du ikke kan ta alle med deg. Og det gjør vondt, men å holde på et dødt vennskap for å hedre historien din bare sverter de gode årene du hadde. Det gjør enda mer vondt. Selv når det er nødvendig, og du til slutt vil bli lykkeligere, er det nedslående å gi slipp på en venn som et middel til å beskytte freden din. Du forventet bedre fra dem.

 Vi kan ikke forvente at "voksne" skal tenke på alt. Vi må gi nåde. De gjorde så godt de kunne med hvordan de vokste opp og hva de måtte takle på sine egne måter. Nå har vi ting å fortelle våre barn, nieser, nevøer, nåværende og fremtidige studenter og elever. Tjueårene kommer aldri til å bli enklere. Det er en grunn til at de kalles voksesmerter. Men det gjør dem ikke mindre morsomme og vakre. Lev tjueårene dine med sølvfôret i forkant og de tingene ingen har fortalt oss kan ikke rocke båtene våre lenge.

Abonner på gratis ukentlige horoskop

Fiskene Gemini Jomfru Kreft Leo Skorpionen Skytten Steinbukken Tyren Vågen Vannmannen Væren