Innholdsfortegnelse
- Boken som “fortalte” forliset før forliset
- Titan vs Titanic: likheter som gir frysninger 🧊🚢
- Forutsigelse eller god sjømannsinstinkt?
- Visjonæren, hans andre anelser og tilfeldigheter som får deg til å tenke
Følg Patricia Alegsa på Pinterest!
Boken som “fortalte” forliset før forliset
En sjømann med skarp penn skrev i 1898 en historie som hørtes ut som en grusom spøk fra skjebnen. Morgan Robertson, herdet i handelsflåten siden han var femten, ga sin novelle en bitter humoristisk tittel:
Futility, or the Wreck of the Titan. Futilitet, ikke mindre. Og ja, du kan forestille deg resten.
Handling: et gigantisk transatlantisk skip, Titan, kolliderer med et isfjell i Nord-Atlanteren og synker. Mørk natt, knivskarp sjø, utilstrekkelige redningsbåter. Da den kom ut, gikk boken nesten ubemerket forbi i bokhandlerne. År senere, 14.-15. april 1912, gjentok Titanic manuset i virkeligheten. Da ropte noen: vent, dette har jeg lest før. Boom, nyutgivelse og posthum berømmelse for Robertson 📚
Forfatteren improviserte ikke. Han ble født i Oswego, New York, i 1861, sønn av en kaptein på De store sjøer. Han seilte i over to tiår, ble førstestyrmann, studerte deretter smykkekunst ved Cooper Union, ødela synet sitt med diamanter og kjemikalier, og vendte seg til skriving. Han publiserte i McClure’s og Saturday Evening Post. Han var ikke et salonggeni, men så havet med radarøyne.
Titan vs Titanic: likheter som gir frysninger 🧊🚢
Jeg pleier å være skeptisk til “perfekte profetier”. Men her ber omstendighetene ikke om lov, de slår hardt i bordet. Se:
- Begge kolossene ble presentert som nesten usenkbare. Stolthet på full guffe.
- Begge seilte raskt på sin jomfrutur. Dårlig timing for hastverk.
- Kollisjon med isfjell i Nord-Atlanteren, nær Newfoundland, i april.
- Tre propeller, to master og fire skorsteiner. På Titanic var en av dem pynt. Ren markedsføring.
- Stor kapasitet, overdådig luksus og… få redningsbåter.
- Grusomme tall: i romanen reiser omtrent 3000 personer og 13 overlever. På Titanic var det 2224 om bord og 706 overlevde.
Presisjonen kom ikke fra en krystallkule. Den kom fra tidens absurde regelverk: reglene talte båter etter tonnasje, ikke etter antall personer om bord. Resultatet var gitt på forhånd. Robertson opplevde det, skrev det, og dessverre kopierte virkeligheten det.
En opplysning som følger meg: begge sjømonstrene seilte for fullt i farvann med rapportert is. Egoet får også skroget til å knake.
Les denne artikkelen også: Historien om historiens dødeligste naturkatastrofe
Forutsigelse eller god sjømannsinstinkt?
Jeg foreslår et ærlig spill: fjern ordet “profeti” og sett inn “diagnose”. Robertson kjente Nord-Atlanteren, isens korridorer og psykologien til rederiene som konkurrerte om fart og luksus. Når du krysser disse variablene, slutter katastrofen å virke som magi og fremstår som en dårlig løst ligning.
Likevel forsvinner ikke frysningene. Etter Titanic rettet verden opp sent, men den rettet opp. Regler ble født som fortsatt gjelder i dag:
- SOLAS-konvensjonen fra 1914: nok båter til alle, øvelser, nødlys.
- Radioovervåkning 24 timer i døgnet. Titanic hadde utmattede telegrafister og kommersielle prioriteringer.
- International Ice Patrol: isovervåkning med nesten obsessiv grundighet.
Jeg møtte disse spøkelsene i et flytende museum. Jeg gikk om bord på Queen Mary i Long Beach og sto og så på vanntette skott. Jeg tenkte på den metalliske klakken av en lukket lukedør. Jeg tenkte på ordet “usenkbar” og hvordan vann ikke kjenner til slagord. Jeg gikk derfra med følelsen av at ingeniørkunst redder liv, men arroganse presser fremover.
Visjonæren, hans andre anelser og tilfeldigheter som får deg til å tenke
Robertson fortsatte å skrive og eksperimentere med oppfinnelser. I 1905 publiserte han
The Submarine Destroyer, hvor han bruker et funksjonelt periskop. Han forsøkte å patentere det. Det fantes tidligere modeller, men han justerte designet og registrerte varianter. Han hadde den indre radaren påskrudd.
I 1914 utvidet han sin bok om Titan og la til en annen historie,
Beyond the Spectrum. Der forestilte han seg en konflikt mellom Japan og USA med overraskelsesangrep, luftangrep på en søndag og ruter mot Hawaii og Filippinene. Pearl Harbor skjedde i 1941. Det gir rom for lang stillhet.
Han avslutter med et sterkt bilde. I 1915 ble Robertson funnet død på et hotell i Atlantic City. Vinduer åpne. Vendt mot havet. Han var 53 år gammel. Han brukte behandlinger med kvikksølvforbindelser for skjoldbruskkjertelen og smerter. Offisielt sa hjertet stopp. Poetisk og brutalt.
Og før vi sier farvel, et annet litterært nikk til det uhyggelige:
- Edgar Allan Poe skrev i 1838 en roman om skipsvrakne som spiser en matros ved navn Richard Parker.
- I 1884 endte et ekte skipsforlis i kannibalisme. Offeret het… Richard Parker.
- Hvis virkeligheten kunne lese, ville den understreke.
Det er også sant at rivaliseringen tidlig på 1900-tallet presset skip til å måle seg som gladiatorer: Cunard lanserte Mauretania og Lusitania, sistnevnte torpedert i 1915; White Star svarte med Olympic, Titanic og Britannic, som eksploderte på en mine under første verdenskrig. Når havet dømmer, fylles resultatlisten med kors.
Så, profet eller journalist fra fremtiden? Jeg holder meg til denne ideen: Robertson spådde ikke Titanics skjebne, han gjenkjente den før den skjedde. Hvis du kjenner isen, lukter arroganse og ser en koloss løpe i mørket, trenger du ikke magi. Du trenger mot til å skrive det ned og at noen leser deg i tide 🛟
Vil du ha mer? Finn en utgave av Futility. Les den om natten. Og si meg om du ikke hører, mellom linjene, knirkingen av et skrog som ber noen endelig senke farten.
Abonner på gratis ukentlige horoskop
Fiskene Gemini Jomfru Kreft Leo Skorpionen Skytten Steinbukken Tyren Vågen Vannmannen Væren